Jeg må være tidenes verste blogger. Men her kommer et blogg innlegg, så skal jeg forsøke å bli flinkere på oppdatering etterhvert.

“Tankene raste rundt i hodet mitt. De så seg ikke for og krasjet i både hverandre og veggene. Det fantes ikke logikk, ingenting som bandt tankene sammen; det var bare løsrevne ord som banket med hammer på alt innen rekkevidde. Alle verdens ulykker hvilte på skuldrene mine. Alt jeg var redd og urolig for, vokste og ble så stort at det føltes som om jordens undergangvar nær. Lucifer spiste av alt det gode jeg hadde i meg, og vokste i takt med at jeg krympet. Han hang tungt rundt halsen min, og det ble vanskeligere og vanskligere å puste.” – Sofia Åkerman, Sebrapiken.

Slik føles det å være Merete også. Og slik har det føltes å være meg ganske lenge. Tankene raser i 120 km/t og jeg får omtrent ikke tak på tankene. Jeg klarer ikke sette ord på kaoset for jeg klarer ikke få tak i tankene skikkelig. Ei heller klarer jeg å sette ord på følelsene det fører med seg. Jeg kjenner spessielt på en ting og det nærmeste jeg har kommet en beskrivelse er at jeg føler jeg skal eksplodere. Det gjør fysisk vondt i kroppen, uten at jeg kan si helt hvor i kroppen det gjør vondt. Og jeg føler meg uvel, uten egentlig å være kvalm eller noe annet. Siden jeg ikke klarer å beskrive dette på en bedre måte, er det heller ingen som forstår hvordan det er, det er heller ingen som kan gi meg råd om hvordan jeg skal takle det hele. Så hvordan takler jeg det? Jo jeg sprikker og skader meg selv. Jeg var flink og holdt meg i 44 dager før jeg sprakk, eller fikk et tilbakefall som psykiater sier. Nå har jeg holdt meg i 6 dager, og tar dag for dag.

“Å skade seg selv var en måte å erstatte, eller overdøve, den ukontrollerbare, indre smerten med en ytre smerte jeg kunne styre.” – Arnhild Lauveng, I morgen var jeg alltid en løve.